”Elefantjakt i Zimbabwe, 1998”

Ivrig afrikajeger som jeg er, har jeg selvsagt et særdeles hett forhold til grovkalibrete rifler. Nå er det stort sett min ”gamle” Sako Safari i .375 H & H mag som har ledsaget meg sørover til Tanzania, Zambia, Zimbabwe og Sør-Afrika. Og går det som jeg håper, skal den på enda flere turer sammen med far sin til Bror Blixens og Karamojo Bells jaktmarker.

Men forhold blekner og nye oppstår.
Dessuten hadde altså Bror Blixen en, Karamojo Bell hadde ikke, men derimot Robert Ruark hadde en, så hvorfor skulle ikke jeg?

Ja, en .470 Nitro Express selvfølgelig!
Antagelig det mest ettertraktede kaliberet for en grov dobbeltløper. 

.470’n ble introdusert runde 1907, høyst sannsynlig av Joseph Lang, antageligvis p.g.a. at den alltid tilstedeværende .450’n ble bannlyst i India og Sudan i 1905. India og Sudan var på denne tida to av de mest attraktive jaktområder i verden, for henholdsvis tiger og elefant.
.470 Nitro Express slo an umiddelbart!

Ca. 50 år senere hadde Robert Ruark følgende å si om saken: ”Dette er kaliberet du tenker på når du tenker dobbeltløper rifle – og når du tenker .470, kan du se Afrika for deg i all sin prakt.”
Så sant, så sant!
Og som den store dagdrømmeren jeg er, hadde jeg ganske lenge sett for meg, meg selv vandrende rundt på den Afrikanske savannen med en dobbel .470 over skulderen. (Selv om Ola Dønnem anbefaler .500 NE ved ettersøk av leopard.) 

For å gjøre en lang og uhyre spennende historie betydelig kortere, gikk mye av overskuddet i 1997 til anskaffelse av en Krieghoff Classic Big Five kaliber .470 NE, levert av Agder Våpen. Til dobbeltløper å være, skyter den svært så nøyaktig, selv med de grove afrikasiktene. Med 109 grains Norma 204, sender den i vei en 500 grains kule med 2170 fps.
Og hjemmeladning skal til, fabrikkammo koster ca. 100 kroner per smell!
Rekylen er rystende, selv en .416 Rigby virker som et kjærtegn i forhold. Men en ”vender” seg til det. 

Da Arve Olaussen i ”Hunting & Adventures of Kongsberg” ringte ca. 1. desember 1998 og fortalte at Don Price, operatør i Zimbabwe, stikk imot all fornuft, fremdeles hadde igjen én elefantlisens, som med fordel kunne jaktes før jul, var avgjørelsen rimelig lett: Jeg måtte!
Right! I’m coming!
Men ting går ikke alltid som planlagt.
Framme i Bulawayo, Zimbabwe, 2 dager forsinket, var både koffert med klær og koffert med dobbeltløper som sunket i jorda.

Siden det allerede var 12. desember og jeg hadde planer om å ete ribbe og pølse hjemme på Hedmarken til jul, hadde jeg ikke tid til å ”støvsuge” flyplasser i søndre Afrika etter savnet baggasje. Rått og brutalt vrengte jeg av meg irritasjonen over manglende utstyr, fikk tak i en 4-pack med underbukser ditto sokker, ---pluss pluss---. Jeg inngikk leieavtale på en Remington modell 700 i kaliber .375 H & H mag med ditto ammo og trådde klampen i bånn mot jaktområdet sammen med min guide Monty.
Jakta var i gang!

Jaktdager var noe som det alleder var underskudd på, så det var full action med en gang vi ankom Oslo-campen.

Oslo-campen har faktisk fått navnet sitt fordi Arve of Kongsberg har vært flink med å ”spa opp” norske kunder. Beliggende bare 5-6 mil fra Botswana grensa, ligger den midt i et svært viltrikt område, også med en del av gjennomgangstrafikk av elefant.

Nå er det sikkert mange som griner på nesen med tanke på elefantjakt. Bare la det være! Elefantjakt er ikke mer gærent enn harajakt! Og elefanter er det flust med i Afrikas jaktområder; bare i Zimbabwe er det ca 30.000 eks for mange. Den daglige konkurransen mellom mennesker og elefanter om avlinger og landområder er et konkret bevis på det. Uansett, vi har alle et forhold til elefanter; fra barnebøker, sirkus osv. Men la meg bare slå fast: de skapningene dere kjenner fra sirkus har svært lite til felles med en vill, voksen Loxodonta Africana. En voksen afrikansk hannelefant kan bli 4 meter ved skulderen, veie 7000 kilo og ha en totallengde på 7,5 meter inkl tail and trunk! En STOR sirkuselefant innehar snaut halvparten av disse strategiske målene.

John ”Pondoro” Taylor, kjent elefantjeger som levde helt fram til 1969 og som da hadde jaktet elefanter i 30 år og hadde omtrent1500 stk på samvittigheten, hadde følgende erklæring like før sin død: ”Har du først jaktet elefant, blir all anna jakt kun triviell tidsfordriv”. Jo, jo, Pondoro var nok en tøffing. 

Elefanten vil alltid være den mest strevsomme delen av en safari. Elefantjakt er 85% sporing, dvs å gå fra 10 – 25 km per dag i 30 – 45 varmegrader. Resten av tida går med til å løpe for livet fra irriterte hardhuder, be noen bønner, og sjelden, skyte. Elefantjakt til fots i ”vanntett” bush har siden tidenes morgen blitt kalt The Classic of Big Game Hunting. Hvis du ikke har slitt i ubesindig hete med asbestsmak i kjeften, uavlatelig hektet skinnet ditt fast i fiskekroklignende torner og kjent pulsen banke i brøstkassa og hue, som om det skulle være en 150 kilos Flamenco-danser innafor, - vil du aldri virkelig kunne sette pris på blandingen av spenning og ren terror som denne type jakt gir (fritt sitert P.H. Capstick). Alle de 5 store er farlige, men det er noe med størrelsen og det vanvittige sinnet til en elefant som setter den i en kategori for seg selv. Jeg vet det, jeg har vært i kontakt med dem alle. 

Men nå var jeg altså på jakt etter en spesiell hann, en flokkleder for 25-30 dyr, enorm i kroppsstørrelse, men med støttenner på ca 30-35 pund. Ikke all verden, sier du, men like fordømt 30 pund, eller ca 15 kilo per tann. De to, tre første dagene ble som forventet en blanding av vonde føtter og en ubeskrivelig tørste. Hver ettermiddag steg kvikksølvet til 44-45 varmegrader i skyggen. Og hver dag kom vi i kontakt med elefanter, og stadig med samme resultat: løpe for livet, kutte vindretninger og gjemme oss som rotter for ei sulten katte.

Jeg tenkte faktisk med skrekk og gru på hvor fullstendig vanvittig det var å prøve å komme midt inni en flokk elefanter bestående av hunner, unge hanner, unger og en voksen hann, og som mildt sagt var jævlig irriterte over å bli forstyrra i den sterke heten, - for så å skyte sjefen sjøl.
For et helvetes rabalder det ville bli!
Men det var jo dette jeg betalte på tusenvis av US dollars for! Makan til tulling!
17. desember 1998 opprant med hissige trommer kl. 05:30, som hver morgen. Det var allerede 30 grader og svært høy fuktighet.
Kun én ting var på agendaen: elefantjakt!
Det slo meg hvor utrolig fort en kan tilpasse seg: etter 4-5 dager med vanvittige elefantkonfrontasjoner, hadde jeg begynt å tro at slik måtte og skulle livet være. 

Ved 10-11 tiden klarte vi å lokalisere flokken fra dagen i forveien. Eller sporene og store møkkdynger å bedømme, var de et par timer foran oss. Mutassa, sporeren, gjorde ville gestikuleringer ved sporavtrykket til en skikkelig ”blåser”. Jeg satte begge mine Camel boots, str. 44 oppi, tå til hæl, og hadde enda tommer til overs! Her hadde vi sjefen!
Vi satte opp et drepende tempo.
Skjorta mi ble ganske fort svart av svette, og mopanefluene prøvde uavlatelig å krabbe inn i øra og oppi neseborene. Å stoppe lenge om gangen var å be om trøbbel, da var flue – og myggsvermene på grensen til å drive en til vanvidd. 

Vi fant stedet hvor flokken hadde drukket, i et elveleie hvor det nå i starten av regntiden begynte å bli stående en del vannpytter. Takket være de to-tre babyene i flokken, hadde vi tatt innpå minst en time. Klokka var snart halv ett. Nå forandret elefantene retning, og ikke så overraskende; rett inn i området hvor bushen var aller tettest. De var på vei til området hvor de skulle hvile middag. Apropos middag, to av gutta i laget, bar ryggsekker. Noe av innholdet var Cola; jeg begynte å fantasere ved tanken på akkurat det. Likevel holdt vi tempoet oppe i ytterligere en drøy time. 

Jeg var i ferd med å slå mekanismen over på autopilot, da Monty gjorde holdt og erklærte svært lavmælt: ”Time for lunch, and be quiet; we are very close!” Alle mann, 7 i alt, kollapset under hvert sitt mopanetre, det var minst 45 varmegrader, og kjeften kjentes som den var full av bomull og grus. De halvannen til to timene vi lå her og hvilte, var en blanding av himmel og helvete; Cola og biltong (tørket kjøtt) sørget for at kreftene sakte og sikkert kom tilbake, men det uavlatelige drysset av mopaneormer fra trærne, gjorde hele greia ukoselig! Mopaneormer er sommerfugllarver på størrelse med en pekefinger, som på denne tiden av året ramler ned i slike mengder at det er som å vasse i gjørme! 

Halv fire på ettermidda’n var vi på beina.
Temperaturen var på vei nedover igjen og dyrene var lokalisert 6-700 meter nordvest for oss; det hadde Mutassa skaffet greie på i pausa.
Hadde det stått noen og sett på da vi forsvant inn i bushen igjen, ville det sett ut som vi ble oppslukt av tett, grønn tåke.
Vi beveget oss fullstendig lydløst, det var ingen værtrekk og det var stille som Langfredagsaften. Lyden kom fra ca. 50 meter halvt venstre for oss. Alle frøs til; Monty signaliserte at gutta fra Game Department, Joseph og Robbo, samt også reservesporer og ledsager, skulle trekke seg tilbake.

Mutassa, Monty og jeg fortsatte i retning lyden vi hadde hørt. En ny rumlelyd som umulig kunne være mer enn 15 meter unna, fikk meg helt automatisk til å avsikre børsa. Som om det var noe vits i! Her var det ikke snakk om å skyte på lenger hold enn 3 meter! Vi sank i kne og gjorde en ny oppdagelse. Under underskogen, kunne vi se beina på 2-3 voksne og en babyelefant, ikke mer enn 7-8 meter unna! ”Faen!” tenkte jeg, ”Dette går jaggu for vidt!” Vi begynte å backe. Vi hadde vel kommet på 20 meters avstand og merket at det var farlig stille, til og med myggen holdt ”kjeft”.
Et eller annet fikk meg til å snu meg rundt å se bakover, og det som slo meg sånn umiddelbart, var at han var så svart i trynet!
Han så ned på oss fra en meter over den 2,5-3 meter tette bushen. Helt ubemerket hadde oppasseren til ”sjefen” innhentet oss, for å sjekke hva slags faenskap som stadig drev og forstyrret dem. Om vi løp fort? Ikke merket jeg noe til alle tornene, men jeg oppdaget etterpå, da vi omsider fant hverandre igjen etter historiens raskeste 200 meter, at jeg blødde fra tre kutt på armene og ett i ansiktet. Alle var samlet igjen; vi lo befriende av å ha opplevd noe spektakulært. 

Vi ventet. Og drakk litt lunkent vann. Jeg sjekket .375’n tørket av litt støv her og der og skiftet de gloheite patronene med noen mer normale jeg hadde i lommen, alle 300 grains Federal helmantel. Jeg så på klokka, snart fem. Fanken, dette gikk da ikke. Mørkt om halvannen time, og hvor Landcruiseren befant seg i verden, visste ikke jeg. Vi hadde det travelt. Vi gikk svært fort nå, og kom til området hvor elefantene hadde hvilt. Alle var borte! Fullstendig lydløst og ubemerket var 25 elefanter som sunket i jorden. Vi fant dog fort igjen sporene; de gjorde en stor sving, faktisk 180 grader og tilbake mot elveleiet vi hadde vært for 2-3 timer siden.
Vi hørte dem på over ett hundre meters avstand. Det var opplagt ett eller annet som hisset dem opp. Fra 60-70 meter fikk vi et noenlunde overblikk, den tomme elva lå 4-5 meter lavere enn terrenget rundt. Det krydde av elefanter; vi måtte rundt, og komme på dem fra andre siden. Jeg var så nervøs som Bob Marley ville ha vært på et Ku-Klux møte! 

Vi krysset elveleiet 70-80 meter ovenfor dem og jeg kunne med galgenhumor slå fast at vi nå hadde elefanter rundt oss på alle kanter! Makan til kos!
Vi krøp nærmere i den tette vegetasjonen i elveskråningen, Monty, Mutassa og jeg; de fire andre på ”laget” satt gjemt i krattet 50 meter ”oppstrøms”. Vi kom på ca. 40 meters hold, nærmere ville være livsfarlig. Jeg fikk øye på ”storbukken” umiddelbart; digert som et slagskip. Han stod med bakkroppen nedi sanda i elveleiet, andre halvparten var skult av noe han åt oppi skråningen. ”Hurry!” hveste Monty, ”shoot him in the heart-lung area, og fortsett å skyte så lenge du ser han.” Jeg skulle akkurat til å ”dra på”, da han backet ned i elveleiet igjen og åpenbarte hele sitt Folkevogn-store hode. Umiddelbart hadde jeg skiftet siktepunkt, ca. 15-20 cm foran ørehølet, på en tenkt linje mellom det og øyet. Skuddet remjet innover i elvebunnen, og jeg hadde tatt ladegrep fortere enn du kunne si det. Men skudd nr. to rakk jeg aldri, elefanten lå alledere død på siden, med et svært vellykket side-hjerneskudd! 

Så brøt hele helvete løs! Hunnene blåste trompet og skrek i sinne, kastet seg fremover mot usynlige fiender, sparket borti flokklederen for å få’n på beina igjen, men ingenting hjalp. Vi lå og betraktet hele det sinnssyke opptrinnet fra orkesterplass, og kunne ikke gjøre annet enn å håpe på roligere tider.
De kom, 20 minutter senere. For å få de siste til å trekke unna, begynte vi å skyte over hodene på dem.
Omsider, svært forsiktig, beveget vi oss fram til Patriarken, stoppet på 10 meters hold, og holdt to minutters stillhet; alvor! Det kalles ”respecting the elephant”. Jeg kjente faktisk ”klumpen”, men den ble fort fortrengt av en enorm ”seiersglede”. Har aldri merket noe liknende i mitt 25-årige liv som jeger! Elefanten var min, ikke det at jeg virkelig eide den, men den var min evige partner i et enormt eventyr. 

Monty så på klokka: den var 18:00. ”La oss komme oss i vei! Vi finner’n igjen i morgen.” Vi gikk fort i én time, den siste halvtimen i mørket. Mutassa først.
Vi gikk rett på Landcruiseren!

Tilbake i campen ble det fest.